Bevaring av norske hunder

Dunker
Dunkeren har fått sitt navn etter opphavsmannen kaptein Wilhelm Conrad Dunker som i første halvdel av 1800-tallet krysset ulike støverraser. I 1902 ble "Specialklub for Norske Harehunde" stiftet. Samme år ble harehundene delt i to hovedgrupper som vi i dag kjenner som dunker og hygenhund. I den store gruppen av dunkerhunder inngikk en rekke lokale harehundstammer fra ulike kanter av landet. Dunkeren er en middels stor, tydelig rektangulær hund som skal være kraftig og sterk, men ikke for tung. Hodet skal ha god lengde, skallen skal være svakt hvelvet med markert nakkeknøl og tydelig, men ikke for dyp eller skarp stopp. Ørene er middels høyt ansatt og hengende. Iris kan ha forskjellige farger hos "droplete" hunder. Dunkeren regnes som en god harehund. Den samarbeider godt og nært med sin eier ute i skogen og fører en tydelig los. Målet for avlsarbeidet har alltid vært å befeste de beste egenskapene i den gamle norske harehunden, som var en hardfør og robust hund med et utmerket gemytt. I dag fremhever jegere dunkerens spesielt sterke poter. De tåler is og skare godt slik at en jeger kan fortsette jakten der andre harehunder må melde pass.

Mer informasjon om dunker (pdf).

Haldenstøver
Haldenstøver er både en god jakthund og en snill familiehund. Den norske støverrasen har, som navnet antyder, sitt ankerfeste ved Halden. Der ble den avlet frem gjennom krysninger av foxhounds fra England, beagle og lokale støvere fra siste halvdel av 1800-tallet. Avlsarbeidet ga tidlig en støvertype med et visst ensartet preg som kunne danne grunnlaget for en rase, men det var hele tiden problemer med en smal avlsbase. Hundepest i 1931 og andre verdenskrig holdt på å knekke haldenstøveren, men entusiaster fikk fart på avlen igjen etter krigen. Etter at Haldenstøver ble godkjent som egen rase i 1952 steg interessen for rasen, og det ble kåret flere championer. Men allerede fra 1956 falt interessen, og rasen har aldri vært stor og tallrik. Haldenstøveren er en god jakthund med god jaktlyst og et vennlig vesen. Den utmerker seg ved å ha sterke nerver og være særdeles omgjengelig og tillitsfull. Mange haldenstøvere har gjort det godt på jaktprøver. Den kan derfor karakteriseres som en fin kombinasjon av jakt- og familiehund. Med sitt gode og åpne vesen er den lett å dressere.

Mer informasjon om haldenstøver (pdf).

Hygenhund
Hygenhunden er et resultat av avlsarbeidet som familien Hygen gjorde med utgangspunkt i lokale støverhunder på Ringerike og Romerike fra første halvdel av 1800-tallet og framover. Hygenhunden har fått sitt navn etter prokurator Hans Fredrik Hygen. Fra 1830 og utover bodde han på Ringerike og begynte å avle på lokale støvere. I 1839 flyttet Hygen til Romerike og tok da i bruk hunder herfra i avlsarbeidet. Sønnene til Hygen førte farens oppdrettsarbeid videre og spesielt den ene sønnen, A. B. Hygen var meget aktiv. Han deltok i opprettelsen av Specialklub for Norske Harehunde i 1902, og var sentral i utformingen av den nye standarden for rasen som kom samme år. Dette året ble også hygenhund og dunker definert som to adskilte raser. Hygenhunden er en dyktig harehund med et vennlig gemytt. Den er lett å lære opp, den begynner tidlig å jage og den har god jaktlyst. Som familiehund er den som regel rolig og fin å ha i hus, og den er grei å dressere.

Mer informasjon om hygenhund (pdf).

Lundehund
Norsk lundehund er en eldgammel hunderase som ble brukt til jakt på sjøfugl over store deler av Norges kyst. Vi vet ikke sikkert hvor gammel lundehunden er, men lundefangst med hund er omtalt i  skriftlige kilder som er over 400 år gamle. Lundehunden har vært et viktig ledd i kyst-Norges næringsvei. Hunden jaktet ved å gå inn i reirene i trange bergganger og steinurer og hente ut levende fugler. Kjøttet på lundefuglene ble brukt til menneskeføde, mens fjær og dun ble brukt til sengetøy eller eksportert sørover. Fra 1850-årene gikk man over til å fange lundefugl med nett. Dette, samt generell avfolking av fiskeværene på Nordlandskysten førte til at det store behovet for lundehunder forsvant. Lundehundens anatomiske særtrekk gjør den spesielt interessant i bevaringsarbeidet. Spesielt for lundehunden er at de skal ha seks tær på alle fire ben. På forlabbene er det fem tre-leddede og en to-leddet tå. Til ekstratærne er det utviklet et godt muskelapparat, slik at de får en praktisk funksjon. Det ytre øret kan foldes sammen, slik at det indre øret beskyttes mot skitt når hunden arbeider i trange bergganger. Hunden har stor bevegelighet ved at skulderleddet er utformet slik at forbeina kan føres rett ut til siden, mens nakkeleddets fleksibilitet gjør at hunden kan bøye hodet bak på ryggen.

Mer informasjon om lundehund (pdf).

Norsk buhund
Norsk buhund regnes for å være en direkte etterkommer etter hundene til de første bosetterne her i landet. Fra de eldste arkeologiske utgravingene er det funnet rester etter spisshundtyper. Navnet "buhund" har den fått fordi den opprinnelig er gårds- og gjeterhund. Den ble brukt til så vel storfe som småfe, ja, endatil reinsdyr og svin. I mange områder av Norge fantes det en buhund på hver gård. Ofte holdt de til i fjøset og de ble sendt med buskapen som gjeter på beite om dagen. På begynnelsen av 1900-tallet var rasen i sterk tilbakegang, bla. fordi utenlandske hunder ble importert til Norge og utkonkurrerte buhunden. Heldigvis var det noen som så det alvorlige i situasjonen og satte i verk et omfattende arbeid for å redde denne særegne rasen. Planmessig registrering, kontrollert avlsarbeid og deltakelse på Norsk Kennel Klubs utstillinger førte til at rasen fikk et oppsving og dannet samtidig grunnlaget for den moderne buhunden. Navnet “buhund” kommer av at den opprinnelig er en gårds- og gjeterhund. I mange områder av Norge fantes det en buhund på hver gård. Tradisjonelt har buhunden vært en gjeterhund og den blir foretrukket av mange som sauegjeter, spesielt i store sauedrifter. Hunden brukes også noe til jakt, blant annet på elg. På grunn av dens gode evne til å lære har man etter hvert også tatt den i bruk på andre måter. Innen lydighet og agility gjør stadig flere seg bemerket. At rasen også brukes som førerhund og narkotikahund i England, skulle si litt om rasens rekkevidde og muligheter. En buhund er en trivelig og god familiehund og er som regel blid og trofast mot alle.

Mer informasjon om norsk buhund (pdf).

Norsk elghund grå
Norsk elghund grå har vært et nasjonalt flaggskip når det gjelder de norske hunderasene. Den dag i dag er det denne rasen som vises i logoen til Norsk Kennelklubb. Norsk elghund grå kan typemessig følges mange tusen år tilbake, som en usedvanlig allsidig hund, en dyktig jakthund, særlig på elg og bjørn, og med utmerket evne til samarbeid. Fra 1905 fikk Norge laget en standard for norsk elghund grå. Gjennom årene etter den tid har forskjellige detaljer på hunden blitt vektlagt, og vi kan i dag si at vi har en ensartet type. I dag er det et utstrakt samarbeid mellom Norge, Sverige og Finland om videre avl på  rasen, både på jakt- og eksteriørsiden.  Norsk elghund grå er også en stor rase i USA. Norsk elghund grå har de senere år blitt en hunderase som lett blir en naturlig del av familien, noe som gjenspeiler seg i gemyttet på dagens hunder. Den er en omgjengelig hund, trofast mot familien, særdeles samarbeidsvillig, noe som vises godt når jegeren tar den med til skogs. Norsk elghund grå har høy status som storvilthund, først og fremst på elgjakt. Fortsatt er det noen som bruker den til bjørnejakt. I Norge blir norsk elghund grå brukt både som bandhund og løshund.

Mer informasjon om norsk elghund grå (pdf).
 
 

Bevaring av norske hunder

Det er etablert en sædbank for alle de norske hunderasene. Sædbanken med frossen sæd for langtidslagring, bygges opp i samarbeid mellom de enkelte raseklubbene, Norsk Kennel Klub og Norsk genressurssenter. Målet er at genbanken skal inneholde sæd etter ti hunder av hver av de sju norske hunderasene (foruten dunker er det hygenhund, haldenstøver, norsk lundehund, norsk buhund, norsk elghund grå og norsk elghund sort). Sæden skal fortrinnsvis lagres i ti år og kan tas i bruk ved f.eks. akutt krise i en rase eller ved behov for "gammelt" materiale i avlsarbeidet.

For mer informasjon om bevaring av norske hunderaser, se nettsidene omhandlet husdyrraser på Norsk Genressurssenter.
 
All tekst: Norsk Genressurssenter.