Vestlandsk fjordfe
Fjordfeet hørte hjemme på Vestlandet fra Hordaland i sør til Møre i nord.På øyene langs kysten var det skrinne sommerbeiter sammenlignet med feite fjellbeiter, og dette sammen med generell svak vinterfôring gjorde at fjordfeet ble relativt småvokst. På slutten av 1800-tallet søkte en å lage mange lokale raser på Vestlandet. Nesten hver fjordarm skulle ha sin raseuniform dette skapte snart problemer med innavl og det ble derfor ført felles stambok for feet som ble kalt vestlandsk fjordfe.
Vestlandsk fjordfe og vestlandsk raudkolle ble i 1947 slått sammen til sør- og vestlandsfe, spesielt på grunn av innavlsproblemer i fjordfeet. Når det ble satt i verk bevaringstiltak for de gamle og mest utsatte storferasene på slutten av 1980-tallet, var det fortsatt grunnlag for å holde disse som to separate raser; vestlandsk fjordfe og vestlandsk raudkolle.
Mer informasjon om Vestlandskfordfe (pdf)
Vestlandsk raudkolle
Vestlandsk raudkolle stammer fra Sør-Vestlandet og er noe større enn feet lenger nord på Vestlandet.
På Sør-Vestlandet var det gode jordbruksforhold og flinke husdyrbrukere, så vestlandsk raudkolle ble noe større enn feet nordover på Vestlandet. I 2006 var det registrert ca 160 dyr av vestlandsk raudkolle i Kuregisteret.
Lyngdalsfeet, som også var røde og kolla, var et viktig element i oppbyggingen av vestlandsk raudkolle. Det finnes teorier om at opprinnelsen til lyngdalsfeet er importert dyremateriale av datidens jerseytype fra 1700-tallet. På slutten av 1800-tallet var det mange ulike farger og tegninger på feet i Rogaland, men etter hvert gikk en inn for å satse på røde og kolla dyr, og vestlandsk raudkolle ble etablert på begynnelsen av 1900-tallet. Vestlandsk raudkolle er et resultat av en sammenslåing mellom feet i Rogaland og lyngdalsfeet. Rogaland var et viktig avlssenter på Sør-Vestlandet og det ble herfra solgt mange stambokførte avlsokser til fjordfedistriktet nordover på Vestlandet. Slik oppsto det raudkollebesetninger helt nord til Møre på begynnelsen av 1900- tallet. Vestlandsk fjordfe og vestlandsk raudkolle ble i 1947 slått sammen til sør- og vestlandsfe, spesielt på grunn av innavlsproblemer i fjordfeet. Når det ble satt i verk bevaringstiltak for de gamle og mest utsatte storferasene på slutten av 1980-tallet, var det fortsatt grunnlag for å holde disse som to separate raser; vestlandsk fjordfe og vestlandsk raudkolle.
I dag finner vi også igjen raudkoller i fjordfedistriktet og disse er karakteristiske ved at de er røde og kolla, men like små som fjordfeet.
Mer informasjon om Vestlandsk raudkolle (pdf)
Østlandsk rødkolle
På Østlandet var det lang tradisjon for kollete kyr, men rasen ble nesten borte da NRF overtok plassen i fjøsene.
Det var lang tradisjon for røde og kollete dyr på Østlandet, og gamle skifteprotokoller viser at det fantes besetninger hvor over halvparten av dyra var røde og kollete så tidlig som på 1700-tallet.
Østlandsk rødkolle var den dominerende rasen i sentrale strøk av Østlandet fram til den etter hvert ble utkonkurrert av NRF. Østlandsk rødkolle ble sammensluttet med NRF i 1961 som et av de første lagene. Bare noen svært få bønder på Østlandet har holdt på det gamle lokale feet og rasen var nede i ca. 10 kyr på slutten av 80-tallet. Disse dyra sammen med innslag fra søsterpopulasjonen i Sverige, svensk rödkulle, brukes for å bygge opp igjen en bestand av rasen. Antallet dyr har økt betraktelig i de seinere år.
Dølafe
Det var imidlertid langt til tettsteder med avsetning for ferske melkeprodukter, og det var tradisjon for å fôre opp dyr til slakt i dølafeets distrikt. Derfor ble dølafeet avlet som et kombinasjonsfe for mjølk og kjøtt.
Rundt århundreskiftet ønsket en å lage en felles uniform på dølafeet. Da skulle dyra ha horn og være ensfarga svart med brun ål (stripe) etter ryggen. En stamme som ble foredla på Jønsberg landbruksskole i 1880-åra hadde denne uniformen som mal. Dølafeet ble regnet for å være det tyngste feet i landet rundt århundreskiftet med ca. 350 kg levendevekt. Ei dølaku i dag veier ca. 500 kg, mens ei NRF-ku veier 550 kg i gjennomsnitt.
Mer informasjon) om Dalafe (pdf)
Telemarksfe
Telemarkfeet er vår eldste storferase og ble definert som egen rase allerede i 1856.Den første offisielle utstillingen for telemarkfe var i Kviteseid i 1856. Norges første statsagronom i husdyrbruk, Johan Lindeqvist, ivret sterkt for det lokale feet i Telemark og han mente det var velegnet som en fjellrase for hele landet. Telemarkfeet ble lenge brukt til å krysse inn og forbedre det lokale feet i fjelltraktene, og rasen ble godt etablert i hele Sør- og Øst-Norge. I 2006 var det registrert ca 400 kyr av rasen i Kuregisteret.
Rundt århundreskiftet slo stedegenhetslæra i gjennom, med den grunnteorien at tilpassede egenskaper ble nedarvet og at alle egenskaper var et resultat av tidligere generasjoners påvirkning av miljøet. Dette førte til at nær sagt alle bygder utviklet sin egen lokale ferase, og telemarkfeet ble nå regnet som fremmed og uønsket mange steder utenom Telemark. Men rasen var så godt etablert at det var viktige avlssenter for rasen flere steder fram til etterkrigstida, slik som i Indre Hardanger, Hallingdal, Valdres, på Voss og på Tynset.
Telemarkfeet ble også sett på som et nasjonalsymbol og mange hadde i alle fall ei telemark-ku i besetningen, selv om det ellers var lite av rasen i bygda.
Sidet trønderfe og nordlandsfe
I siste halvdel av 1800-tallet ble det brukt utenlandsk fe, spesielt ayrshirefe, for å forbedre det norske feet. Rundt århundreskiftet slo et nytt avlssyn, kjent som stedegenhetslæra, igjennom og de fleste distriktene ønsket å utvikle sin egen lokale ferase basert på det opprinnelige feet. I dag er STN den av de gamle rasene som det er flest dyr igjen av, ca. 800 reinrasede kyr.
Mer informasjon om Sidet trønderfe og nordlandsfe (pdf)
All tekst: Norsk Genressurssenter.
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
